"Break Point" er den beste måten å se tennisens fullstendige psykodrama på (2023)

I den sjette episoden avNetflix-dokuserier «Break Point»Ajla Tomljanovic, en kvinnelig tennisspiller som har tilbrakt store deler av det siste tiåret på topp 100 på verdensrankingen, blir vist spredt over en treningsmatte i et trist treningsrom etter å ha nådd kvartfinalen i Wimbledon i 2022. Faren hennes, Ratko, strekker ut hamstringene. Hun mottar en gratulasjonstelefon fra søsteren og en annen fra hennes idol-som ble mentor, den 18 ganger major-mesteren Chris Evert, før Ratko kunngjør at det er tid for det fryktede isbadet. "Forresten," sier Tomljanovic på et tidspunkt, "har vi et rom?" Kort tid etter at datteren hans beseglet sin plass i de åtte siste av verdens fremste tennisturnering, ble Ratko sett på booking.com og forlenget oppholdet i London.

Dette er ikke innholdet i din typiske sportsdokumentar, men det er livet til en profesjonell tennisspiller. De går rundt kloden store deler av året med bare en liten krets av trenere, fysioterapeuter og kanskje en forelder, og de bærer alene de byråkratiske irritasjonene som i andre eliteidretter kan bli satt ut til agenter og ledere. Hvis de i noen turneringer overrasker til og med seg selv ved å overleve hotellovernattingene sine, vil de fleste begivenheter bare herde dem til kretsens standardpine, som minner dem ukentlig om deres plass i hakkerekkefølgen. Som Taylor Fritz, nå den topprangerte amerikanske herrespilleren, uttaler i en "Break Point"-episode: "Det er tøft å være glad i tennis, for hver eneste uke mister alle bare én person." Dette er en nøktern revisjon, som kommer fra en spiller som vinner betydelig mer enn sine rundt 2000 jevnaldrende på turen.

«Break Point», executive-produsert av Paul Martin og den Oscar-vinnende filmskaperen James Gay-Rees, kom i år som en gave til tennisfans, for hvem det har vært vanskelig å få tak i sprutende, velproduserte og lett tilgjengelige dokumentarer om sporten. Tennis befinner seg i dag i det skumle lyset av en epoke da minst fem forskjellige spillere – Williams-søstrene, Roger Federer, Rafael Nadal og Novak Djokovic – helt sikkert har fortjent sine egne miniserier. Men sporten har aldri hatt glede av sitt eget «Alt eller ingenting», Amazon-programmet med all tilgang som følger et annet profesjonelt idrettslag hver sesong, eller TV-statusen som er gitt til arrangementer.«Den siste dansen»Netflix-dokuserien om Michael Jordans Chicago Bulls, med sin luksuriøse suite av snakkende hoder: Nas, Isiah Thomas, "tidligere Chicago-beboer" Barack Obama. Kanskje er dette fordi sjangerens narrative troper tenderer mot triumfer og Gatorade-dusjer, mens de prosessuelle og psykologiske realitetene til profesjonell tennis ligger andre steder. De 10 episodene av "Break Point" gjengir tennis uromantisk: Dette er den sjeldne sportsdoktoren hvis hovedtema er tap.

IAndre Agassis minneverdig ærlige memoar, "Open,"han beskriver tenniskalenderen med subtil poesi, og beskriver "hvordan vi starter året på den andre siden av verden, på Australian Open, og så bare jager solen." Denne reiseruten dikterer mer eller mindre strukturen til «Break Point», som åpner på årets første Grand Slam og avsluttes ved årets sluttmesterskap i november. Ved hver turnering legger spillerne den fremhever frem imponerende resultater – og så taper de vanligvis, noen ganger hindret av sportens gjenstridige lys, men oftere av nerveanfall eller utmattelse. De finner trøst der de kan, sjonglerer med en fotball eller lener seg tilbake med en selvlaget R.&B. spor på et hotellrom. Men mange tårer blir felt, hvoretter de fordobler forpliktelsene sine til å jobbe hardere, bli smartere, bli mer sulten. "Du må være kald for å bygge et mestertankesett," sier den greske spilleren Stefanos Tsitsipas.

"Det er tøft å være glad i tennis."

De som så Wimbledon denne måneden, kan i alt dette finne et lærerikt stykke til live tennis. "Break Point" er frustrerende kort på det faktiske spillet, og barberer kamper ned til sine rudimenter på en måte som undervurderer den freakish taktiske disiplinen som kreves av spillere; seere vil for eksempel ikke komme unna med noen større forståelse av punktkonstruksjon enn de vil fra å ha settDjokovictrekke motstanderne langt ut med stadig tyngre forehands, bare for å feilbehandle dem med en backhand opp linjen. De vil imidlertid forstå hvor intenst demoraliserende det må være å stå over nettet fra ham. I en episode etter fjorårets Wimbledon ser vi påtalentfulle, men hissige Nick Kyrgios,så nært som tennis har sin egen Dennis Rodman, mot Djokovic i finalen. Han får en varm start og begynner så, som så mange før ham, å visne. «Han er roligere; du kan ikke forhaste ham,» sier han om Djokovic, i en voice-over serien setter passende opp mot opptak av en irritert Kyrgios som formaner dommeren, publikum, til og med venner og familie i sin egen boks. Dette er idrettsutøvere vi er vant til å se på sitt ståleste eller mest brennbare; kampene i «Break Point» er kanskje friskt i minnet til de fleste tennisfans, men serien drar stor nytte av undersåttenes klarere refleksjoner.

Til tross for alle sine pretensjoner om realisme, er "Break Point" et klokt, og kanskje dømt, forsøk på å fylle sportens forestående maktvakuum. Kyrgios og Tsitsipas er blant en håndfull streber den posisjonerer som sportens nye stjerner, sammen med andre som Casper Ruud, Ons Jabeur og Aryna Sabalenka. Alle utsatte seg naturligvis for Netflixs kameraer. Denne typen tilgang er stadig mer avgjørende for sportsdokumentarer, et faktum som ofte resulterer i arbeid som er unødig ærbødig overfor sine emner, som med «The Last Dance» og Michael Jordan.

Tennis strider imidlertid mot dette mandatet. Det er kanskje den sporten som bidrar mest til solipsisme. Singlespillere opptrer alene. Coaching på banen er generelt forbudt, så det er ingen oppmuntrende taler som kan inspirere til usannsynlige comebacks. Spillets essensielle psykodrama finner sted i sinnet - ofte i løpet av de 25 sekundene som er tildelt mellom poengene, eller i de delte sekundene man må bestemme seg for om man skal gå på tvers av banen eller nedover linjen, for å flate ballen eller skyte den med spinn. Jeg kan huske, som en junior-tennis som også løp, at trenerne mine sa at når øynene mine vandret til motstanderen min over nettet, visste de at jeg ville tape. Dette kan forklare hvorfor tennisspillere så ofte tyr til indeksen av obsessive tics, som å gå opp sokkene eller justere racketstrengene.

Ved sesongslutt møter vi Tomljanovic igjen på U.S. Open, hvor hun fikk den vanskelige utmerkelsen somsende Serena Williams til pensjonisttilværelse.På den tiden ga ESPNs sending av kampen nesten fem millioner seere, noe som gjorde den til den mest sette tennis-sendingen i nettverkets historie. Dette var Serenas svanesang, men "Break Point" skildrer den fra perspektivet til vår motvillige seier. Mellom andre og tredje sett skjermer Tomljanovic ansiktet hennes med et svettehåndkle, som for å dempe lyden av 24 000 tilskuere som roter mot henne. I tennis ser det ut til at selv å vinne kan føles som et trekk.

Etter kampen finner vi Tomljanovic kjølende ned på en stillestående sykkel. Ratko, som har dukket opp som showets eneste kilde til komisk lettelse, kommer bakfra og omfavner datteren sin med en vits om at hun slo tidenes største spiller. "Men hvorfor føler jeg meg så konfliktfylt?" hun spør. Det er ikke noe Gatorade-bad, ingen konfetti. For å vinne turneringen har hun fortsatt fire kamper igjen.

Åpningsillustrasjon: Kildefotografier fra Netflix; Tim Clayton/Corbis, via Getty Images

Jake Nevins er skribent i Brooklyn og digital redaktør i Interview Magazine. Han har skrevet om bøker, sport og popkultur for The New York Times, The New York Review of Books og The Nation.